Vannet gikk

Nå er det mulig zoom zoomen synger på siste verset. Etter en bråsluttet søndagstur i September har Mazdaen stått parkert i gata utan å ha rørt på seg i det hele tatt.

Det var Lørdag, været var fint, og Mrie oog jeg var på klatretur ute i Øygarden da hendelsen intraff.
Det hele startet med en liten lekasje i radiatoren, som jeg oppdaget ved at motoren begynte å bli litt vel varm. Jeg viste det var en bensinstasjon ikke så veldig langt unna, så jeg tok sjansen og kjørte dit, og klarte det, dog med en god og varm motor.

Første redningsforsøk besto i å helle på vann på radiatoren, pga høy tempratur ble det jo litt fresing, bobling og damping, men det hører med. Til min storeforskrekkelse oppdager jeg da en tynn vannstråle midt forran på radiatoren, ikke rart det her ble varmt. Vannet var jo på go vei ut igjen.

redningsforsøk nr 2 gav litt mer snarlige resultater. På alle bensinstasjoner med respekt for seg selv får man kjøpt et lurium til å ha nedpå radiatoren for å tette eventuelle lekasjer. Dette fantes også selvsagt på den bensinstasjonen jeg befant meg på.
Jeg fulgte bruksanvisningen, og tømte på luriumet, og fylte opp med vann. Det freste litt enda, men ikke overstadig. Etter kort tid oppdaget jeg til min store lettelse at det ikke lenger sto noen vannstråle ut gjennom radiatoren, og jeg tenkete at nå er vi bærga.

Vel, det var drøye 3 mil igjen til Bergen, og litt nervøs fylte vi på det som var av tomflasker i bilen sånn for sikkerhets skyld. Etter litt over 1 mil ble det litt etterfylling før det bar inn i kolltveittunellen. Mot slutten av tunellen begynner tempraturen nok en gang å stige faretruende. Det er ikke plenty med avkjøringer, men med tempraturmåleren godt inne på det røde feltet får jeg svingt av veien, og harker så vidt inn på en bussholdeplass før Mazdaen ikke ville mer.

Jeg tok et kyndig overblikk på radiatoren, og en trenkte ikke være så veldig kyndig før en så en stor vannstråle komme ut av en centimeter lang sprekk. Dette var sist Zoom zoomen starta, og takket være falcken så stårn nå bak leiligheta mi, slik at jeg kan sitte på rommet mitt å se på`n mens jeg mimrer om alle de fine turene vi har hatt sammen.

Jeg hadde og delevis har store planer om å levere den tilbake til naturen, men med en påminnelse fra Roger om at det er uetisk å være så for aktiv dødshjelp, har jeg bestemt meg for i alle fall å måle blodtrykk, og ta noen hjertekompresjoner på`n for å se om det er liv.

Må innrømme at tanken på en bilfri tilværelse er tung...